Dette er mitt første blogg innlegg, og det tenkte jeg at skulle omhandle en fersk opplevelse, som desverre også ble delt av flere unge skolebarn på vei hjem. Jeg var selv tidlig på vei hjem fra jobb, og hadde nettopp gått av toget. Det var pent vær og jeg valgte å gå det siste stykket hjem fremfor å ta bussen. Jeg hadde ikke gått mange meter da jeg så en mann komme løpende etter en dame. Det var kjefting og skriking, og han slo etter henne. Hun smatt unna og stoppet en bil, som hun så forsøkte å komme seg inn i. Sjåføren steg ut, møtte de med sinne og ba begge stikke av. Han satte seg så inn i bilen igjen å kjørte avgårde, sannsynligvis både forskrekket og lettet på en gang. De to kranglefantene fortsatte munnhuggeriet, mens de gikk ut av veien og kom inn på gangveien rett bak meg. Det var høylytt kjefting og grove trusler. Mot oss kom det flere små grupper av barn på vei hjem fra skolen. Også andre voksne passerte, og de hastet bestyrtet av gårde til sitt.
Opptrinnet var ubehagelig, og måtte oppleves skremmende for barna. Jeg stoppet derfor opp, henviste til at de skremte barna, og ba de om å holde opp. Jeg sa også at jeg ville ringe til politiet hvis de ikke kuttet ut. Da fikk jeg til svar av mannen at han ville slå meg rett ned om jeg gjorde det. Jeg tenkte at det kanskje ikke var så sannsynlig at han ville gjøre det, og fortsatte i en bestemt men ikke aggressiv tone med å be dem gå hver sin vei og heller prate med hverandre når de hadde roet seg. De var begge narkomane, sterkt preget av det også, og jeg må vel erkjenne at det i ettertid har slått meg at jeg vet svært lite om hvordan narkomane fungerer emosjonelt, og om de reelt sett har noen øyeblikk hvor de er mer avbalanserte og i stand til å løse konflikter fredelig. Nok om det, de fulgte etterhvert oppfordringen min og gikk i hver sin retning. Et stykke. Så snudde damen og gikk tilbake. Hun sa hun skulle ta bussen. Javel, tenkte jeg og fortsatte hjemover.
Ikke lenge etter hørte jeg på ny roping og skriking fra dem. Jeg vurderte igjen å ringe politiet. Hva holdt meg egentlig tilbake? Hadde jeg gjort nok? Ble det hele meg mer uvedkommende jo lengre unna jeg kom? Jeg hadde jo forsøkt å gjøre noe, i motsetning til de andre voksne som bare hastet avgårde til sitt. Hvor mye er nok, hvor mye skal en involvere seg? Det ville jo helst gå bra likevel!? Der og da er det enkleste å vende fokus tilbake på det man har planlagt å gjøre.
I dag leste jeg i avisa at en gutt var blitt fraranet mobilen av en narkoman mann og dame, og at den samme damen hadde slått til en voksen mann, da denne forsøkte å hjelpe gutten med å få telefonen tilbake. Dette skjedde i det samme området hvor jeg hadde min opplevelse. Sannsynligvis samme par. Jeg skulle nok ha ringt politiet likevel.
Både verre og mildere hendelser skjer daglig. De fleste av oss blir likevel ikke ofte vitne til slike ting. Det kommer overraskende og beslutningene vi tar skjer gjerne raskt. Flukt eller tanken om at det er best å ikke involvere seg, er nok rasjonelt sett den tryggeste og kanskje mest nærliggende. Blander en seg inn risikerer man selv å bli dratt inn i noe en ikke ønsker eller enda verre, å selv bli skadet. Jeg kan derfor forstå at de fleste valgte å gå videre. Jeg var selv i tvil, men lot den emosjonelle siden vinne da jeg stoppet og involverte meg. Jeg tenkte i utgangspunktet ikke på at de kunne skade barna, men at det de gjorde mot hverandre ville virke skremmende på skolebarna som passerte. Desverre lot de likevel ikke barna være i fred.
Det er mye lærdom i dette. Det er ikke bare på TV det skjer overgrep. De skjer rundt oss til stadighet, selv om vi oftest unngår å bli vitne til det. Måten vi agerer på når vi blir vitne til noe spiller også en rolle. Vi blir et større eller mindre ledd i et hendelsesforløp, som kan ende godt eller vondt eller noe der i mellom. Jeg skal ikke mene for mye om hva som er rett og galt i forhold til dette med å involvere seg eller ikke. Forskjellige situasjoner krever kanskje forskjellige handlinger. Likevel, som forelder er det utålelig å tenke på at mitt barn kunne bli utsatt for noe på skoleveien, eller i annen sammenheng når jeg ikke er til stede for å forsvare det. Det ville derfor vært fint å kunne stole på at andre voksne ville bry seg og gripe inn hvis barnet mitt ble utsatt for noe truende.
